En middag som ble til konfekt Med Nordisk Særpreg

Untitled-1Jeg vokste opp på femtitallet, i sansenes rike, i en fredelig forstad bare noen steinkast fra sjøen. Her fikk vi utfolde oss fritt, i sommerenger med fargehav av markblomster, og mellom tette staudekledde skogholt av irrgrønne og velduftende trær. Her drakk vi Fanta, tygget Sweetmint og spiste gelepakker og ettøres drops i alle farger. I leken mellom murblokkenes trygge rammer, gjennom vinterens myke stjerneklare taushet, og i sjøens ramsalte og iskalde vann, ventet alltid noe nytt som snakket til meg med sansenes språk. Og her, blant alt dette intime og sanselige, våknet min inderlige lidenskap for alt som dufter og smaker, med en helt spesiell opplevelse.

MANGE ÅR SENERE SKULLE DENN OPPLEVELSEN INSPIRERE MEG TIL Å LAGE KONFEKTEN MED DET NORDISKE SÆRPREGET.

Jeg var vel fem år gammel, og jeg var invitert på middag hos en venn. Slikt gjorde vi av og til den gangen. Vi fikk servert salt pølse og salt potetstappe, og på bordet sto en drikk som jeg aldri hadde sett før. Stuptørst som jeg hadde blitt av den salte maten, tok jeg glasset og tømte det til bunns uten å tenke meg om.

50516_346352374975_7135148_nDet var mørkt bittert Vørterøl. Smaksløkene mine eksploderte av kullsyre og den grusomste, bitre smak jeg noen gang hadde kjent. Det føltes som om en usynlig kraft tok kvelertak, og klemte pusten ut av brystet mitt. I et kort øyeblikk trodde jeg at jeg holdt på å dø.

Men så skjedde det noe underlig. Sakte løsnet det kvelende grepet. Og opp i ganen min steg den vidunderligste aroma jeg noen gang har kjent. Som av en drøm, bredte følelsen seg til alle sansene i kroppen, som om tusen dufter omkranset meg på en gang. Det føltes som jeg hadde vært gjennom skjærsilden, og var kommet til himmelen. Lenge satt jeg med et forundret uttrykk i ansiktet, og nøt lidenskapelig den sødmefylte smaken, og duftene av vørterens pirrende, bittersøte aroma. Det føltes som en lindring som aldri ville ta slutt.

Uttrykket i ansiktet mitt måtte nok ha vært ganske merkelig, for alle rundt bordet lo. Mot de andres formodninger, tok jeg flasken på nytt, helte litt i glasset mitt, og smakte forsiktig på den magiske drikken en gang til. Og nå var smaken like forunderlig bitter, men samtidig sødmefylt og leskende.

Den bittersøte drikken hadde fortalt meg en magisk og hemmelighetsfull historie om seg selv, og vekket livslang og lidenskapelig interesse for plantenes gåtefulle og pirrende aroma. Og denne historien lever i alt som vokser og gror.