FRA KAKAOENS SKJULTE EROTISKE HISTORIE

Kakaoens magiske egenskaper måtte ha gjort et svært dypt inntrykk på spanjolene. Ja faktisk så dypt, at kakaoen forble en hoffhemmelighet, og et statussymbol for den spanske Geistligheten i nærmere ett hundre år, før den fant vegen videre til resten av kontinentet.

De spanske munkene oppdaget også snart hvordan kakaodrikken både forbedret humøret, og stimulerte deres kroppslige sanser. Skjønt den euforiske nytelsen av kakaoens stimulerende egenskaper, naturlig nok var strengt tabubelagt, økte den magiske tilfredstillelsen også munkenes evne til kontemplativ ro, både under meditasjon og faste. Dette ble etter hvert så populært, at i 1662 proklamerte biskopen i den katolske kirke, kardinal Francesco Maria Brancaccio like så godt; «Liquidum non frangit jejunom», som er latin, og betyr, «Flytende næring bryter ikke fasten».

Slik beholdt Munkene i lang tid, og usynlig for omverden, en kilde til livets berusende gleder i askesens avsondrete, hverdagslige og strevsomme liv. Men munkenes kontemplative fasade var nok ikke hele sannheten om kakaoens euforiske sensuelle og erotiske virkninger. Utover 1700 tallet ble kakao etter hvert ansett for å være så sensuelt og opphissende middel, at det ble vurdert forbudt i klostrene og for munker generelt.

Utløpet for munkenes seksuelle behov, bestod innlysende nok av utskeielser som var så usømmelige, at det truet klostrenes rykte som skole for askese og kontemplativ ro. Hva nonnene angikk, sier historien lite om. Fristelsen til å tilfredsstille deres verdslige og kroppslige behov, var kanskje lettere å skjule. Dette er Munkenes Fristelse.